h

Burde Ali bytte navn?


– Etter snart femti år med innvandring til Norge, kan vi slå fast at arbeidssøkere med fremmedartede navn fortsatt blir forbigått, sier Arnfinn Midtbøen.

I 2013 tok han doktorgraden basert på et omfattende empirisk datamateriale. I avhandlingen inngikk et eksperiment med 900 par fiktive jobbsøknader. Den eneste forskjellen mellom kandidatene, var at den ene hadde et pakistansk navn og den andre et typisk norsk.

Dårligere sjanse

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju viste seg å være 25 prosent lavere for søkerne med pakistanske navn.

I privat sektor var sannsynligheten enda lavere. Og intervjuundersøkelser viste at mange arbeidsgivere forteller åpent at søkere med utenlandske navn har dårligere sjanse til å bli ansatt enn likt kvalifiserte søkere med norske navn.

– Gapet mellom innvandrere og etniske nordmenn forklares ofte med to ting: innvandrernes evne og vilje til å arbeide, og politikernes manglende evne til å legge til rette. Men det er en tredje forklaring som ofte blir borte i debatten, og det er at arbeidsgiverne diskriminerer. For å sette det på spissen kan man jo spørre seg hva vitsen er med kvalifisering når problemet er diskriminering.

– Hva er løsningen?
– Det vet vi for lite om. Mange norske bedrifter har tiltak som skal hindre diskriminering, men vi vet ikke hvilke som er treffsikre, fordi det ikke er forsket på dette i Norge. I USA er det gjort en del undersøkelser.

Det som peker seg ut, er at arbeidsplassen må ha en vilje til å unngå diskriminering, og det må være forankret på toppnivå.

Krav om åpenhet i jobbsøkerprosessene har også effekt. Ved å gi en kort, skriftlig vurdering av hvorfor man velger ut personer til å komme til intervju, tvinges man til å argumentere for valgene man tar.

Man kan jo spørre seg hva vitsen er med kvalifisering når problemet er diskriminering.

Magefølelse

I fjor lagde han en oversiktsartikkel over all forskning på feltet etnisk diskriminering i Norge. Hypotesen ble bekreftet: Også spørreundersøkelser og klager til Likestillings- og diskrimineringsombudet viser at mange blir utsatt for diskriminering og rasisme i jobbsøkerprosesser.

– Bør loven stille større krav til arbeidsgivere?
– Det reguleres i en viss forstand allerede. Diskriminering er forbudt. I tillegg har alle offentlige virksomheter og private bedrifter med flere enn 50 ansatte, en plikt til å jobbe aktivt mot etnisk diskriminering.

Men loven er vanskelig å kontrollere og håndheve, og det er få sanksjonsmuligheter.

Diskriminering er dessuten mest utbredt i små, private firmaer. Her ansetter man ofte ut fra skjønn og magefølelse, noe vi vet øker sannsynligheten for diskriminering.

At det nå kommer tusenvis av nye, potensielle jobbsøkere fra fremmedkulturelle land, gjør problemet enda mer påtrengende. Det bekymrer Midtbøen.

– Før flyktningene søker jobber skal de ha et sted å bo, og de skal lære seg norsk. Men når dette er på plass, er det uhyre viktig å huske at det ligger noen barrierer foran dem. De vurderes ikke på samme måte som nordmenn, og dette underkommuniseres i integreringsdebatten.

– Burde de bytte navn?
– Det spørsmålet får jeg veldig ofte. Jeg forstår at enkelte går til det skrittet, men det er et sykdomstegn for samfunnet og et nederlag for norsk integreringspolitikk hvis kvalifiserte arbeidssøkere må bytte identitet for å få jobb.//

Denne artikkelen ble først publisert i MEMU nr. 1, 2016.


FacebookTwitterLinkedInEmail