Larsson jobber i Ytelsesavdelingen i NAV og har nylig avlevert sin doktorgrad. Her skriver han om hvordan NAVs digitale søknader er tatt i bruk av ulike brukergrupper. Undersøkelsen baserer seg på systemdata fra NAV. Han har blant annet sett på hvem som drar nytte av NAVs digitale tjenester, og hvem som ikke gjør det.
– Vi vet fra før av at noen grupper bruker tjenestene våre lite, men diskusjonen dreier seg ofte om de som er helt utenfor – altså de som ikke bruker digitale løsninger. Det jeg har sett, er at også grupper som er innenfor, blir forskjellsbehandlet fordi de digitale tjenestene ikke er tilpasset deres situasjon
– De som i utgangspunktet stiller svakest, får de største byrdene
I doktorgradsavhandlingen sin argumenterer han for at NAV blant annet tar for mye hensyn til de som har ryddige og enkle arbeids- og inntektsforhold, og for lite til de som ikke har det.
Som eksempel nevner han en innvandrer med flere strøjobber.
– For å kunne dokumentere inntekt og andre forhold, kan det være nødvendig med mange forskjellige dokumenter. Det kan være krevende å fremskaffe. Ekstra vanskelig er det hvis de ikke har tilgang på PC verken på jobb eller hjemme.
Han mener NAVs krav til dokumentasjon kan gjøre at folk, også de som i utgangspunktet har tilstrekkelig gode digitale ferdigheter, går glipp av rettigheter.
– De som ikke kan bruke NAVs lette og kjappe digitale tjenester, er de som trenger dem mest. Vi pålegger det som kalles «administrative byrder» ulikt, og de som i utgangspunktet stiller svakest, får de største byrdene.
Noen grupper risikerer å tape rettigheter
Larsson trekker også fram andre eksempler på hvordan noen grupper risikerer å tape rettigheter fordi de digitale systemene ikke er tilrettelagt for dem, blant annet barnetrygd.
– Dette er en ytelse NAV normalt sender ut automatisk til moren etter vi har fått vite at barnet er folkeregistrert, men en rekke brukergrupper er ekskludert fra å få barnetrygden automatisk. Det gjelder blant annet mange enslige forsørgere, og noen foreldre med barn fra tidligere forhold.
Dermed kan de gå glipp av penger de har rett til.
– De som får det automatisk, får i tillegg et brev der de informeres om at pengene blir utbetalt hvis de ikke gir beskjed om at de ikke har rett til det. De som faller utenfor automatiseringen, får ikke engang dette brevet.
– Gi både saksbehandlere og brukere mer tillit
Funnene hans betyr ikke at han mener vi skal kreve mindre dokumentasjon enn det loven pålegger.
– Nei, det kan vi ikke, men kanskje vi ikke trenger dokumentasjon på absolutt alt? Når det gjelder inntekt, er lovverket fleksibelt innenfor flere ytelser. Den sier at inntektserstatningen, for eksempel sykepenger, skal dekke tapt arbeidsinntekt. Det betyr at saksbehandlere kan gjøre en skjønnsmessig vurdering.
Han tror både saksbehandlere og brukere er redde for å gjøre feil.
– Jeg tror vi trenger litt mer slakk på enkelte områder i NAV enn det vi har i dag. Gi både saksbehandlere og brukere mer tillit.
Mener det må være større bevissthet i NAV
Han mener funnene i den digitale skillelinjen mellom brukergrupper er noe NAV må ta alvorlig.
– Hvis NAV behandler én bruker svært dårlig, kommer det ofte i mediene, men hvis vi behandler store grupper litt dårlig over lang tid, får det sjeldent oppmerksomhet. Likevel kan det ha store konsekvenser for dem det gjelder og for tilliten til NAV.
Når NAV utvikler digitale tjenester må det være større bevissthet om hvem som blir begunstiget og hvem som får det verre, mener Larsson.
– I valget mellom de som har dokumentasjonen på stell og de som ikke har det, hvem velger vi?
Men tror han det er mulig å få til et system fungerer optimalt for alle?
– Nei, ikke alltid, men vi kan dekke opp på andre måter. Og når vi nå vet hvor urettferdig det kan slå ut, må vi i hvert fall reflektere over valgene vi tar.
