Dro til sjøs for å stake ut en ny kurs

28 unge med like mange ulike historier og en månedslang seilas fra Harlingen Nederland til Las Palmas i Spania. Det var utgangspunktet da seilskuta Christian Radich kastet loss høsten 2018.

Våren 2019 dro omtrent like mange på seilas nummer to gjennom opplegget som har fått navnet «Windjammer», oppkalt etter en film fra 1958 som fulgte Christian Radich på reise. Opplegget retter seg særlig mot unge mellom 16 og 25 som står utenfor arbeidslivet eller sliter med å gjennomføre videregående opplæring. Totalt er Windjammer tre måneder langt, ettersom gruppen møtes til samlinger i måneden før og etter seilasen.

– Enormt utbytte

Ella Møien var deltaker på den første turen. Hun var også med på seilas nummer to, og hadde da rollen som støttespiller for de andre deltakerne.

– Jeg hadde et enormt utbytte av Windjammer, og det tror jeg også jeg kan si om alle de andre deltakerne. En veldig viktig del av opplegget er at hele gruppen møtes i forkant for å bli trygge på hverandre. Her blir man både gjort klar for reisen på sjøen og reisen inn i seg selv. Etter å ha gjennomført, er mange klare for å gå tilbake til skolen, gå ut i jobb eller komme seg videre etter en psykisk knekk, sier hun.

Alle om bord var delt inn i tre vaktlag. Etter fire timer på vakt, er det pause i åtte timer. I tillegg til oppgaver knyttet til å styre og holde utkikk, besto vaktene også av sikkerhetsoppgaver og vedlikeholdsarbeid.

– Oppgavene om bord kan høres enkle ut, men jeg tror noe av grunnen til at dette har så stor innvirkning på folk, er at det er så lett å se resultatene av det du gjør. Vi er et lite samfunn ute på sjøen, og vi er avhengig av hverandre for at skipet skal komme seg fram, sier Møien.

Saken fortsetter under videoen (Video: Windjammer):

Om bord er det også 5-6 workshops som varer en uke og som er smaksprøver på andre yrker. Det kan være som kokk i byssa, som tømrer, som maskinist, som navigatør eller innen film og foto.

En vei ut av passivitet

Christian Radich ble bygget som skoleskip i 1937 for å hjelpe unge gutter fra landsbygda til å se nye yrkesmuligheter på sjøen. Vidar Pederstad, direktør for Stiftelsen Christian Radich, forteller at Windjammer-prosjektet har bygd videre på disse tradisjonene.

– I dag opplever både gutter og jenter utenforskap og passivitet som et stort problem, og for samfunnet er det svært kostbart. Windjammer tilbyr noen av disse ungdommene en vei ut av passivitet og inn i en eller annen form for aktivitet koblet til utdanning, opplæring eller jobb, sier han.

Mellom 25-30 deltakere var med på hver av de to første seilasene, og i år blir det antakelig fire turer. Båten har kapasitet til å ta med opp mot 80 unge hver gang og kan økte antallet seilaser til ti-elleve hvert år.

Noen har meldt seg på selv via nett, mens andre har blitt kontaktet av oppfølgingstjenesten i fylkeskommunen. Mange av deltakerne har fått støtte fra fylkeskommunen eller fått programmet som et oppfølgingstiltak støttet av NAV.

Les også: Hver fjerde 25-åring er verken registrert med et arbeidsforhold eller i utdanning.

En ny start

Alle som deltar skal ha samtaler om veien videre etter Windjammer, og de må reflektere over egne styrker. Etter seilasen får deltakerne hjelp til å komme tilbake i skole eller jobb samt lage en egen konkret plan for framtida. Etter seilasen får deltakerne hjelp til å komme tilbake i skole eller jobb via det helt avgjørende samarbeidet med NAV og deres arbeidsmarkedstiltak, samt Oppfølgingstjenesten i de ulike Fylkeskommunene. Målet er at alle skal få en ny start.

– De fleste av de som melder seg på lever relativt isolert. Mange sliter med en eller annen form for angst og vegrer seg for å ta valg om utdanning eller yrke. Etter å ha gjennomført programmet to ganger, er hovedinntrykket at programmet virker og påvirker ungdommenes holdninger og evner på en positiv måte, sier Pederstad.

Han understreker at de er opptatt av at kvaliteten i alle ledd må være god, og at det særlig er viktig med konkret oppfølging når deltakerne er tilbake fra Windjammer-programmet. Han forteller at de blant annet har satt i gang et utdanningsprogram for alle ansatte om bord, i samarbeid med Regionsenter for barn og unges psykiske helse Øst og Sør.

Gir tillit

På seilasene deltar også frivillige. En av dem som ble med i fjor høst, er NAV-ansatte Erik Kristiansen, som til daglig jobber i Kommunikasjonsavdelingen i Arbeids- og velferdsdirektoratet. Han forteller at ungdommene blir vist stor tillit.

– De blir satt til å styre, heise seil og holde utsikt. Om noen ikke møter opp på vakten sin, må noen andre ta jobben for dem. Selv om det kan være fysisk hardt, så er oppgavene nokså enkle og avgrensede. Det var tydelig at alle på turen opplevde mestring og at innsatsen deres utgjorde en forskjell. Bare det å fullføre turen og ikke hoppe av da de var i havn, var et stort mål for mange som var med, sier Kristiansen.

Underveis var de i havn i Cherbourg i Frankrike, La Coruña og Madeira i Spania, før landgang i Las Palmas. På land får alle noe fritid og det arrangeres aktiviteter, blant annet gikk de siste del av pilegrimsleden til Santiago de Compostela.

De største opplevelsene kom imidlertid på sjøen, mener Ella Møien.

– Vi så både delfiner og hvaler og fikk virkelig oppleve naturkreftene. Når det er fem meter høye bølger, du blir sjøsyk, men det likevel går bra, så får man tro på seg selv, sier Møien, som kommer til å oppleve mange flere skipsdøgn i tiden framover. Nylig ble det klart at hun skal ha læringsplass om bord de neste to årene.

– Jeg håper at det å delta på et slikt opplegg blir like vanlig for unge som å ta et friår. Unge møter i dag press og krav fra alle hold, særlig på sosiale medier. På båten har vi ikke tilgang på mobiltelefoner, og her får man virkelig sjansen til å nullstille seg og tenke over hva man ønsker å bruke de neste 80 årene på, sier Møien.