h
Ole-Christian Liljedahl foran arbeidsverktøyet sitt - en 25 tonn tung dumper.

Han fulgte drømmen

At «ekspertene» foreslo en kontorjobb, skremte ikke Ole-Christian Liljedahl fra å beholde drømmen sin. Bare 18 år gammel er han nå i full jobb som fører av en bil på 25 tonn.


Ole-Christian Johansen Liljedahl beveger seg lett opp de bratte trappene til førerhuset. Det er vanskelig å tro at han har proteser på begge bein. I førerhuset er det gjort noen tilpasninger. Det er ikke lett å se dem. Ratt og gir er hevet slik at han kan sitte rakrygget når han kjører den 25 tonn tunge dumperen.

Liljedahl er født med dysmeli. Han mangler delvis lemmer på armer og bein. Likevel har han klart å bestå førerprøven for alle de store anleggsmaskinene uten noen form for spesialtilpasning. I fjor høst fikk han førerkort for bil med manuelt gir. Nå kjører han en helt ordinær, svart Audi uten noen form for tilpasninger.

– Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre det andre gjør. Jeg vil klare meg selv og ikke skille meg ut, men det har gått litt utover kropp og rygg, sier han med et lite smil.

I et halvt år satt han krokbøyd i dumperen for å nå fram til rattet. Det resulterte i flere timer hos fysioterapeut. Nå er dumperen spesialtilpasset, og Ole-Christian har fått det lettere på jobb. Men veien dit var ikke lett.

Foreslo kontorjobb

18-åringen visste tidlig at han ville gjøre som sine besteforeldre og sin far. Han ville bli sjåfør.

– Det ligger nok i genene mine, sier han.
Da han gikk på ungdomsskolen var han i møte med hjelpeapparatet i kommunen og NAV. De foreslo i stedet en kontorjobb. Det var vanskelig å takle. Han følte han ble en belastning.

– Jeg har alltid likt å være i farta. Tanken om å sitte fanget bak en kontorpult var helt grusom. Jeg tror han som jobbet i NAV foreslo kontor fordi han tenkte det var enkelt å tilrettelegge, og da kunne de bli fort ferdig med saken min.

Så ikke mulighetene

Som mamma til et funksjonshemmet barn, har Evy Johansen vært i utallige møter med hjelpeapparatet. Møter der også NAV har vært til stede. For henne har det vært vondt å se at de ikke trodde at Ole-Christians jobbønsker var mulig å nå.

FORNØYD: Ole-Christian Liljedahl.

– Jeg syntes ikke det var riktig å godta at de ikke ville la ham prøve. Det gjør noe med deg som person når de som skal hjelpe kun ser begrensninger og ikke muligheter. Man blir dømt til å mislykkes før man får prøvd. Vi kjempet hardt for å få det til, og nå har Ole-Christian bevist at det var mulig, sier mamma.

Hos NAV Hjelpemiddelsentral kjenner de Liljedahl godt. De har fulgt ham gjennom det meste av barndommen.

– Vi jobber jo daglig med å tilrettelegge og finne hjelpemidler som passer, så for oss er ikke dette så vanskelig. Men jeg forstår at det ikke er lett for andre å vite hva som er mulig å få til med tekniske tilpasninger, sier Arne Hansen, rådgiver hos NAV Hjelpemiddelsentral Hedmark.

Hansen viser til at funksjonshemmede ofte møter på problemer i overgangene mellom barnehage, barneskole, ungdomsskole, høyere utdanning og jobb.

– Vi ønsker tettere samarbeid med rådgivere på ungdomsskole og videregående, men selv om vi ber om å bli involvert glemmer de oss ofte. Vi er også veldig opptatt av å få tettere kontakt med NAV-kolleger. Dette jobber vi aktivt med. Jo tidligere vi blir koblet på, desto bedre er det.

Hans Stubbe, leder av NAV Elverum, har prøvd å finne ut hva som skjedde på møtet hvor det ble foreslått at Liljedahl kunne satse på en kontorjobb. Men det er fire år siden nå og da er det vanskelig å finne ut.

– Det er sjelden vi er koblet på i saker som angår skoleelever i ungdomsskolen, men jeg har uansett tenkt å bruke dette som et eksempel vi kan lære av internt, sier han.

//

« Jeg har alltid likt å være i farta. Tanken om å sitte fanget bak en kontorpult var helt grusom.»

OLE-CHRISTIAN LILJEDAHL

Fikk raskt lærlingplass

Da Ole-Christian Liljedahl skulle velge linje på videregående skole, var han ikke i tvil. Han hadde vært med kusinen sin på jobb. Hun kjører hjullaster.

– Da var det gjort. Jeg fikk veldig lyst til å jobbe med anleggsmaskiner. Hadde jeg ikke blitt med henne på jobb, hadde jeg sikkert endt opp som lastebilsjåfør.

Han kom inn på Solør videregående skole og har fullført grunnopplæringen i bygg- og anleggsteknikk der. I august i fjor begynte han som lærling hos Gjermundshaug Anlegg. Konsernsjef Ole Gjermundshaug la tidlig merke til innsatsviljen og jobbiveren.

– Jeg har aldri før ansatt en ungdom lenge før praksisperioden var over. Han er en skikkelig arbeidskar som inspirerer oss alle.//


FacebookTwitterLinkedInEmail