Dørene må åpnes for utviklingshemmede

https://memu.no/wp-content/uploads/2018/12/Angelika-Schafft-e1544181629875.png
Angelika Schafft
seniorforsker, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet

Etter skolegang og i møte med NAV, blir dørene til de vanlige bedriftene lukket for psykisk utviklingshemmede.

Det blir stadig færre muligheter for å få en trygg og god jobb når man er ufaglært og har lite utdanning, men det finnes fortsatt enkle arbeidsoppgaver på kompliserte arbeidsplasser. Det trengs ingen doktorgrad for å fylle papir i en kopimaskin eller vann i kaffeautomaten, men på mange arbeidsplasser er det ofte de med høy utdanning som til daglig gjør disse og en hel masse lignende oppgaver, som kan være hyggelige avbrekk, men som i sum også er tidstyver og en kostnad for virksomheten.

Dørene åpnes

I 1992 kom såkalt Supported Employment til Norge i form av et treårig forsøk med «Arbeid med bistand», igangsatt av daværende arbeidsmarkedsetaten.
Målet var å få personer som trengte bistand med å komme i jobb, inn i det ordinære arbeidslivet. For personer med utviklingshemning åpnet forsøket en dør som hittil hadde vært lukket. En tredel av de i alt 515 deltakerne i forsøket ble betegnet som «utviklingshemmede», og hele 83 prosent av dem kom i jobb. Supported Employment viste seg å være en godt egnet tilnærming for denne målgruppen.

Men i fra 1989 til 2010 har det vært en generell reduksjon av arbeidsrettede ordninger for utviklingshemmede, samtidig som andelen helt uten dagaktivitet har vært jevnt økende. En fersk registerstudie fra NTNU anslår at det er 17.650 personer med utviklingshemning i yrkesrettet alder, og så godt som ingen er i det ordinære arbeidsmarkedet.

//

Hvor er det blitt av de utviklingshemmede arbeidssøkerne?

ANGELIKA SCHAFFT,  ARBEIDSFORSKNINGSINSTITUTTET

Egnete arbeidsoppgaver finnes fremdeles i nesten alle bedrifter. Da Supported Employment ble til, gikk jobbspesialistene rundt og kartla mulige arbeidsoppgaver i vanlige bedrifter. Deretter fulgte de med brukerne sine inn på arbeidsplassen og ga dem systematisk opplæring helt til arbeidssøkeren behersket oppgavene. Men hvor er det blitt av de utviklingshemmede arbeidssøkerne?

Segregeringen begynner i skolen

Forskning har vist at spesialundervisning innenfor ordinære klasser i videregående trinn 1, gir elever med utviklingshemming bedre læringsutbytte enn undervisning i segregerte klasser. Men kun de færreste av dem har deler av eller hele undervisningen i ordinære klasser. Lave forventninger hos lærerne i spesialklassene gjenspeiler seg i manglende variasjon på innholdet i opplæringen og liten medvirkning i eget utdanningsvalg for de som har en utviklingshemning.

Tidlig kontakt med arbeidslivet øker sjansen til få jobb. Amerikanske registerdatastudier har vist at barn med lærevansker/utviklingshemning som starter i 14-årsalderen med arbeidsrettet trening i bedrift, har en signifikant større sannsynlighet for senere å få seg en jobb, enn de som starter i 16-årsalderen. Noen norske kvalitative studier bekrefter disse funnene.

Dørene lukkes

Rundt 80 prosent av 18- og 19-åringene med diagnosen utviklingshemmet har uførepensjon, noe som tyder på at de nærmest automatisk får uføretrygd når de blir myndige.
NAV-loven § 14 a åpner for at visse grupper skal unntas fra retten til arbeidsevnevurderinger, og i rundskriv til folketrygdlovens § 12-5 er det ikke krav til gjennomført arbeidsevnevurdering for å innvilge uføretrygd i tilfeller hvor brukeren har en «alvorlig sykdom som fører til at hele inntektsevnen er varig nedsatt. I vedlegget nevnes «psykisk utviklingshemning» som ett av flere eksempler på slike sykdommer.

En tar altså for gitt at psykisk utviklingshemning innebærer varig arbeidsuførhet. Så hvorfor skulle en NAV-veileder ta seg bryet med en krevende kartleggingsprosedyre og følge opp og bevilge penger på tiltak til arbeidsavklaring (AAP), når inntektssikringen varig ufør kan innvilges såpass lett, og vedkommende så er ute av en ellers krevende portefølje? Jobbspesialister finnes riktignok i NAV, men de har svært få utviklingshemmede arbeidssøkere blant sine brukere.

Vi vet hva som må til for at flere kan komme i jobb, men kunnskapen blir ikke tatt hensyn til i praksis, policy, prioriteringer eller satsinger hos arbeids- og velferdsforvaltningen, utdanningsmyndighetene eller arbeidslivets aktører.

 

Innlegget er en forkortet versjon av kronikken Arbeidsinkludering (eller mangelen på sådan) av mennesker med utviklingshemming, som ligger på hjemmesiden til Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) ved OsloMet.

 


FacebookTwitterLinkedInEmail