Har enkeltpersoner rett til å takke nei til lønnet arbeid av religiøse årsaker for så å få økonomisk støtte fra NAV?
Som religionsviter og tidligere NAV-ansatt har jeg sett på problemstillingen med dobbelt brillesett. Jeg har gjort meg egne erfaringer, hatt seminarer med om lag 300 ansatte, og dybdeintervjuet sju NAV-ansatte. Mine undersøkelser tyder på at det er relativt sjelden de kommer opp i slike situasjoner, men at enkeltsaker som oppstår, kan oppleves som krevende, og både retningslinjer og skjønnsvurderinger spriker.
Retningslinjene oppfattes som uklare
NAV-ansatte er ment å være nøytrale administratorer av offentlig regelverk. Samtidig er ikke håndhevelsen av regelverket politisk helt nøytral, og lovverket er utydelig. På den ene siden avkreves brukere av NAV å takke ja til alle former for høvelig arbeid. På den annen side er det ulike meninger om hva som anses som høvelig. Både kulturelle og politiske ståsteder kan påvirke dette. Formelle retningslinjer som rundskriv fra Arbeids- og velferdsetaten (2013) og dom fra Diskrimineringsnemnda (2018) peker i ulike retninger.
Samlet fant jeg et stort spenn i hvordan NAV-ansatte vurderer religiøse reservasjonsønsker.
De NAV-ansatte jeg intervjuet var enige om at de hadde hjemmel til å pålegge brukerne aktivitet, at manglende vilje til aktivitet i prinsippet kunne medføre økonomiske konsekvenser, og at veiledernes skjønnsutøvelse var sentral for forvaltning av regelverket. Det betyr at noen ansatte kunne be om økonomisk sanksjonering for religiøse reservasjoner, mens andre kunne godta reservasjonene uten slike konsekvenser, samtidig som begge mente å følge retningslinjene.
Bakgrunn og personlige preferanser kan påvirke vurderingene
NAV-ansatte er forventet å stille detaljerte spørsmål om for eksempel helse, økonomiske prioriteringer eller egeninnsats i arbeidet for å bli selvforsørget, men det er mer uklart om de har mandat til å stille spørsmål ved konsekvenser av religiøs overbevisning. De ansatte jeg intervjuet som hadde erfaring med å diskutere spørsmål relatert til religion og arbeid, fortalte både om gode erfaringer og om ubehag ved å bli stemplet som «slemme» om de påpekte tilfeller hvor religiøse overbevisninger sto i veien for at brukere ble selvforsørget.
Ansatte med innvandrerbakgrunn var tydelige om at de opplevde bakgrunnen sin som en ressurs, men vurderingene deres var like forskjellige som ansatte med majoritetsbakgrunn. Noen var bekymret for at kolleger med majoritetsbakgrunn ikke gikk inn i denne type diskusjoner av frykt for å bli beskyldt for rasisme. Det ble avvist av ansatte med majoritetsbakgrunn.
Spørsmålsstillingene vurderes ulikt
Samlet fant jeg et stort spenn i hvordan NAV-ansatte vurderer religiøse reservasjonsønsker. Mens noen mente religion burde vurderes på liknende vis som motivasjon, mente andre religion var en faktor som burde tillegges langt større vekt. En åpenbar konsekvens av spriket er at tilsvarende saker ikke nødvendigvis behandles likt.
Religion er ikke et «frikort»
Selv om de NAV-ansatte var delt i om religion kunne være en legitim grunn til å takke nei til arbeid eller arbeidsmarkedstiltak, var det ingen som argumenterte for religion som en form for «gruppebasert frikort». Uenigheten handlet om i hvilken grad det er ønskelig å gjøre skjønnsvurderinger ut fra individets individuelle behov. De som var åpne for tilrettelegginger knyttet til religion, gjorde en vurdering ut fra brukernes individuelle behov.
Tidligere forskning beskriver hvordan NAV-ansattes skjønnsutøvelse kan bidra til en usikkerhet hos brukere om hva som ligger bak ulike vedtak. For den enkelte bruker blir det vanskelig å vite om vedtakene har utgangspunkt i regler eller i fordommer. Da jeg var ansatt savnet jeg ofte tid og mulighet til å diskutere krevende saker og til å utvikle felles praksiser. Samtidig var jeg da – som nå – imponert over mye av det gode arbeidet og de gode refleksjonene NAV-ansatte daglig gjør under utfordrende forhold. Jeg håper forskningen min kan bidra til å gi en anerkjennelse av dette.
Forskningsartikkelen om dette temaet er publisert i Tidsskrift for velferdsforskning 02/2020 (Volum 23): 100-112.
